Jeg vil bli god på

Jeg vil bli bedre til å le. Jeg skal le høyt og uhemmet og vise tennene, selv om jeg alltid er småengstelig for å smile bredt. Å ta plass med smilet sitt er som å tørre å ta rommet, tre ut av skyggene, og det er ikke alltid noe jeg er komfortabel med eller har mot til.

Derfor skal jeg bli bedre til å ta rommet. Jeg skal breie meg ut, bruke albuene, om så bare litt. Jeg skal bli bittelitegranne større fordi jeg er modig nok til å rette ryggen og være tilstede i øyeblikket, selv om jeg er livredd for å forsvinne inn i min egen boble. Den myke bobla jeg alltid vil krype inn i når jeg er redd for å ha sagt noe feil. Noe dumt. Redd for å bli dømt.

Jeg vil bli flinkere til å gi meg selv skryt. ”I dag var du fin, Lisa!”, ”Jo, takk skal du ha!” For hvorfor i all verden skal jeg, hver gang jeg møter et speil, se så hardt på meg selv at styggen på ryggen kommer frem mellom ribbeina mine? Og han ler av meg: ”Så heslig du er i dag. Hvorfor skal noen gidde å være sammen med deg?”

Derfor skal jeg bli bedre til å leve i nuet. Jeg skal puste med magen, lukke øynene og faktisk se. Jeg skal bli sterkere på innsiden fordi jeg er fortjener å bli behandlet som et menneske av det mennesket som skal leve med meg til siste pust går ut av lungene mine. Nemlig meg.

Jeg vil bli bedre til å være fri.

Å leve.

*

Denne teksten er skrevet som en del av temaet «Jeg vil bli god på», som er en del av en bloggutfordring jeg er med på.

Andre som også er med på utfordringen:

Julie Eilén / Renate / Anniken / Sunniva / Ester Maria / Mari Sunniva / Benedicte / Inger Helgestad / Tine Katrine