Det var en gang to søstre som bodde på en liten øy kalt Trisda. Hvert år skrev den eldste av søstrene et brev til en mann ved navnet ”Legenden”, og ba om han kunne være så vennlig å komme til øya deres med sitt magiske show. Hvert år ble brevet sendt av gårde, og hvert år hørte søstrene ingen ting – frem til det syvende året. Søstrenes ønske går i oppfyllelse. Det magiske showet kommer ikke til Trisda, men de inviteres til Legendens private øy. Endelig skal de få oppleve det spektakulære showet ”Caraval”.
Les også: Første femti: Caraval av Stephanie Garber
Tittel: Caraval (2017)
Forfatter: Stephanie Garber
Antall sider: 357 (på norsk)
Utgiver: Aschehoug
Sjanger: Fantasy, eventyr
Målgruppe: Ungdom
Forelska i sin egen kjærlighetsskildring
Jeg anmeldte de første femti sidene av Caraval, som i løpet av disse sidene så veldig lovende ut i mine øyne. Språket var spennende, skildrende og noe helt nytt. Dessuten kan jeg relatere til den sterke kjærligheten mellom søskenparet, Scarlett og Donatella ‘Tella’ Dragna. Denne begeistringen varte omtrent helt til midten av boka hvor alt, for min del, faller i grus. Etter å ha sveipet gjennom anmeldelser ser jeg dessuten at jeg ikke er alene om å ha disse tankene:
«[…] Det vil si, til den spennende historien og Caraval-spillet gradvis blir nærmest glemt av hovedpersonen til fordel for en forelskelse.» skriver Kvardagsbiblioteket om boka, og jeg kunne ikke vært mer enig!
Jeg er regelrett skuffet over at Caraval falt under kategorien “enda en bok om forbudt kjærlighet mellom mann og kvinne”. Jeg mener konseptet kunne bydd på så utrolig mye mer, og hvorfor kan ikke kjærligheten mellom søstrene være drivkraft nok? Jeg ønsker igjen å sitere Kvardagsbiblioteket fra hennes anmeldelse:
“Dessverre føles det mer ut som forfatteren ble forelska i sin egen kjærlighetsskildring og lot de ta over den siste halvdelen.”
En “sexy” badboy-greie
Det er virkelig ikke meninga å dra “feminismekortet” hver gang det er en døll kjærlighetshistorie mellom en ung mann og en kvinne (selv om det frister). Men i dette tilfellet er jeg virkelig nødt til å gjøre det. En av de sentrale karakterene i boka, Julian, er nemlig en skikkelig douchebag mot Scarlett, selv om forfatter Garber fremstiller det som en slags “sexy” badboy-greie.
Dette er noe vi er nødt til å få slutt på, ikke bare i litteraturen, men også generelt i samfunnets populærkultur. Å oppføre seg slemt eller voldelig mot et annet menneske er ikke synonymt med sexy eller en liten forelskelse. Dette er også noe Kvardagsbiblioteket reagerte på i sin anmeldelse:
“[…] Han oppfører seg usselt og er frekk, til tider nesten slem, men det hele unnskyldes med at han har hatt det vanskelig før i livet. I 2017 synes jeg ikke det er en god nok forklaring for en karakter sin dårlige oppførsel, og det er ikke minst frustrerende at Scarlett faller for the bad boy. Med tanke på hvor mye innflytelse YA-litteratur kan ha på leserne synes jeg det er en litt for enkel vinkling og ikke minst forklaring. Akkurat dette synes jeg Garber kunne spart seg for; det er mange andre kreative måter å skildre en ‘mann(?)/gutt blir reddet av kjærligheten‘ type fortelling.”
Du kan lese flere anmeldelser av Caraval på Goodreads
Har du lest Caraval av Stephanie Garber? Hva er dine tanker?
Oi, så gøy at du har sitert meg! 😀 Takk for det. Jeg er jo selvfølgelig helt enig med deg, så mye potensiale som ble sløst bort i denne boka.
Du satte egentlig ord på alle mine egne tanker 😉 Ja, det er helt sykt egentlig. Så du hadde skrevet noe om en oppfølger i 2018 (?), og den må jeg jo sjekke ut. Kan jo hende alt blir bedre i bok to? Vi kan jo drømme …