Var det virkelig ikke i går jeg møtte deg for første gang?

Jeg har aldri hatt problemer med å skrive, men etter at du kom til verden sliter jeg med å finne ordene. Jeg vet ikke hvor de har tatt veien. Kanskje er de i ammetåka et sted? Kanskje er det ikke plass til dem i all denne kjærligheten? Ordene jeg finner er rett og slett ikke store nok. Fine nok. Gode nok. For du er det største som noen gang har skjedd meg – skjedd oss. Hvordan skal man sette ord på noe sånt?

I dag er du to uker, og det er nesten vanskelig å tro. Var det virkelig ikke i går jeg møtte deg for første gang? Tiden vi tilbragte på sykehuset i Harstad og i Tromsø fikk alt til å oppleves som et eneste stort vakuum, som om vi ble sugd ut av verden og plassert i en snøkule. Og rundt oss stormet det. Og kulen stoppet aldri å riste.

Heldigvis pustet vi. Vi levde, vi spiste, vi sov, vi våket og vi var redde – livredde for å miste deg.

Så ble du heldigvis frisk, og vi fikk reise hjem. Uroen i hjertet var til stor kontrast med roen hjemme, men det var godt. Det var godt å sove i egen seng. Det var godt å være rammet inn i kjente rom. Kjenne lukten av hjemmetrygt over håndsprit. Likevel har det vært høye ammeskuldre og mange salte tårer. Det er det ennå, men vi er hjemme og vi er sammen. Vår lille familie. Deg, meg, pappa og Oscar-pus.

I dag er du to uker, og det er nesten vanskelig å tro. Var det virkelig ikke i går jeg møtte deg for første gang?