Da jeg fikk øye på deg ved garasjen fikk jeg tårer i øyene. Det har vært en lang vinter. En skikkelig sur og bikkjekald en, og jeg trodde nesten aldri våren skulle komme. I alle fall ikke hit. Men, der sto du altså, halvt hengende med det gule hodet ditt, som om du nettopp hadde våknet. Det hadde du nok også. Trøtt i toppen som du var.
Som det kjære barnet du er bærer du mange navn. Min favoritt? Ditt danske; følfod, eller kanskje latinske navn: Tussilago farfara. På norsk kjenner vi deg best som hestehov. Utbryterblomsten. Den hardføre. Teleblomen. Optimisten.
Du som lokker til deg små klypefingre, som helt glemmer å plukke med seg stilken, og overleverer stolt din gule hatt i gave. Der blir du plassert i et lite eggeglass med vann og beskuet frem til gult går over i brunt.
Du som med høsten vinker sommeren farvel fra din dunaktige fallskjerm – den som bærer frøene til nye asfaltkanter. Og kanskje (hvis du er heldig) vil du bli noens første vårtegn, eller gi nok en soltørst søring tårer i øynene.
