Skapertrang: substantiv

Jeg ligger med hendene bundet og kjenner hvordan flua liksom fortsetter å bite, jafse, gnager. Alltid tre millimeter over lakenet. Alltid litt svevende, selv om jeg vil ligge, sove, slappe av. Skru av hjernen og dra ut kontakten.

Så kommer svien. Den pinefulle, sjelelige svien som har tatt tak mellom brystet på meg og sådd åkerrekke på åkerrekke med kløpulver. «Jeg har mævver i fua!», selv om jeg sitter stille. Tilsynelatende rolig, men herjet.

Slik føles skapertrangen for meg – om den ikke får utløp.

Det kan på det verste føles fysisk vondt. Som et indre utslett.

Å ikke kunne skrive. Å ikke kunne tegne. Å ikke kunne ta bilder, gå tur, bruke øynene, sprenge lungene eller føle med hendene. Å ha noe håndfast å holde i og studere. Fundere på. Sånn sett er det kanskje ikke en skapertrang jeg kjenner på, men heller behovet for ytre- og indre stimuli. Å ikke kunne lage noe – gjøre noe med alt som er inne i meg.

For hvem ville jeg vært uten å oppleve skjønnet? Hvor ville jeg vært? Å lete etter den i de små tingene. I regnbuespillet på enden av en fallen fjær. I varmen av en lang klem som ikke slipper. I et nytt liv. I et gammelt liv. I umulige vennskap og å se ting gro: Planter, små mennesker, store mennesker (men som lærer nye triks).

Av og til føles det som om jeg er alene om det. Å ha denne kløen, som et kleggbitt: plutselig, plagsomt og pinaktig. Og like plutselig som det er kommet, er det over med denne teksten.